Det er Vestby gård som har gitt navnet til kommunen

Urgården i området var By, som en gang i folkevandringstiden ble delt i fire bruk med navn etter himmelretningene: Nordby, Sundby, Østby og Vestby. Østby er nåværende Follo folkehøgskole, og Vestby er prestegården.

Et lite knippe av historisk stoff om Vestby, fragmenterte utdrag fra Vestby bygdebok bind 1 av Øystein Kock Johansen.

De eldste gårdene i bygda oppstod lenge før Kristi fødsel, trolig allerede i yngre steinalder. Med det er klart at enkelte av de gårdene vi kan spore allerede i eldre jernalder, har aner som ligger flere hundre år, kanskje tusener av år før Kristi fødsel. Trygve Vik, som har skrevet bygdehistoria for Ås, mener at Strand, Rønjul og Såner er urgårder. Det samme gjelder for Kleiver, Krom, Revling, Hvitsten, Hauge, Tørfest, Rokker, Hale, Garder og Vines.

Bygdeborg på Krambuåsen

Eldre jernalder var en urolig tid med kriger og folkevandringer på kontinentet. Dette spredte seg også til Norge, noe våpengraver og forsvarsanlegg viser. I romertid og folkevandringstid anla man flere steder i Norge befestede forsvarsanlegg.
Disse kalles idag for bygdeborger. De ble anlagt på høye og vanskelig tilgjengelige fjellkoller som ble avsperret med en forsvarsmur der det var mulig for angripere å ta seg opp. Ofte er forskansningene av store dimensjoner, med steinmurer som er flere hundre meter lange.
Tusenvis av kubikkmeter rulle- og bruddstein er slept sammen på uveisomme steder. På nesten alle borgene var vannforsyningene sikret.
Bygdegårdene ligger også dominerende til. En slik bygdeborg er funnet i Vestby på Krambuåsen like ved Hauger og Søndre Follo Kloakkverk.
Fjellet ligger fritt i et daldrag som går nordøst-sørvest fra Emmerstadbukta og opp mot Pepperstad Skog.
Stien fram til borgen er lett å finne, ettersom det er skiltet fra parkeringsplassen ved kloakkrenseanlegget.
Selve borgplatået er kun tilgjengelig fra vest, men også her er oppstigningen meget bratt.

Jernskatt
19.april 1983 kunne ØB melde om et usedvanlig oldsaksfunn ved Søndre Follo Kloakkverk. Overskriften lød: "Fant seks kilo jern fra år 600 i Vestby". Funnet inneholdt 62 jernbarrer og en bleggøks. Det er svært sjelden at jernbarrer av denne typen kan dateres så langt tilbake i tid. Ikke bare er alderen sjelden, funnet er det eneste av sitt slag i Akershus.

Hva er grunnen til at disse jernbarrene er gjemt i en fjellsprekk? Deponeringen er muligens laget av en smed eller handelsmann. Bleggøksa er ikke laget helt ferdig, mens barrene er råjern, klare til å smis videre til andre gjenstander.

Funn fra bronsealder


Gravrøyser
Bronsealderens gravrøyser ligger bl.a ved Kjøvangen. Alle fortidsminner har sine bestemte landskapstyper de ble plassert i. Bronsealderens gravrøyser ble oftest lagt høyt og dominerende på bergrygger med vid utsikt over sjø og land. Slik ble de anlagt for 3000 år siden.

Bronsedolk
Dolken var et statusgjenstand den gang den ble laget, og ble funnet på Petersminde av Ørebekk nær Hvitsten. Bronse er en legering av kobber og tinn som smeltes og blandes i forholdet 9:1. Begge deler måtte importeres, kobberet kom fra gruvene i Karpatene i Mellom-Eruopa, tinnet fra Cornwall i England.

I Vestby har vi to funn, det andre er en øks fra Nubsrød. Dolken er fra eldre bronsealder, for ca 3000 år siden, øksa fra yngre bronsealder. Bronsedolken har den døde fått med seg som gravgave. Den er litt av et praktstykke og vikjenner ikke til tilsvarende i Norge. Den kalles grepspissdolk. Eggen på denne dolken er lytefri, og funn fra Danmark og Sverige tilsier at kvinner ofte brukte slike dolker i beltet og da som statussymbol.

I Vestby er 7 flintdolker kjente funn, den eldste er funnet i Hølen ca 2400 f Kr. De ulike funnene viser spredningen av bosettingen i Vestby fra tidligste tider; Sen-neolitisk tid var en ekspansjonstid og alle de vesentligste deler av bygda er bebodd med markant tyngdepunkt i Hølen og Såner-området. Betydelig bosetting i Erikstadbygda og Galby bygda. Garder var også et attraktivt boområde i denne perioden. Da stod strandsonen 50 m høyere enn idag og Garderområde var dekket av øyer, holmer og lune viker – ypperlig for fangstsamfunnet.



Stedsnavnenes opprinnelse.


Gården var det faste punkt i tilværelsen for dem som bodde i Vestby i eldre jernalder. Byer og tettsteder fantes ikke så langt nord i Europa. Siden det ikke er noe skrevet fra denne perioden, kan vi anta noe om folks forestillingsverden, deres tanker om liv og død og de mektige krefter utenfor dem. Det viktigste for jernalderbonden var nok å verne om seg og sine mot vetter og farlige krefter, tusser og troll. For å beskytte seg mot mørke makter hadde man amuletter, spesielle steiner som hvit kvarts, kvartsitt eller bergkrystall og små hvite, runde eller eggformede steiner. Slike saker ble ofte lagt ned sammen med den døde både i kvinne- og mannsgraver. De spesielle steinene hadde vernende og helbredende egenskaper, ikke minst for husdyrene.

Folkereligionen eller folketroen hadde i jernalderen sitt utspring i bondens behov for fruktbar åkermark og fruktbare og livsdyktige husdyr. Troen på en sammenheng mellom kjærlighet for fruktbarhet og på de makter som sørger for det viktigste av alle ting, gode år og trivsel for alt levende, har gamle røtter og stor utbredelse. Vårfesten med fruktbarhetsseremonier knyttet til folk, fe og åker har vært faste ledd i folkenes liv. Gudene eller maktene for all vekst i naturen ble dyrket overalt hvor bonden bodde i eldre jernalder. Forestillingene om fruktbarhetens og kjønnets evne til å rå selv over sol og regn, bruken av prestehøvdinger, magiske egenskaper til å bringe lykke eller volde død og skade, gir antydninger om gudebilde.

Jernalderens mennesker tilba gudene i eget hus, dvs på gården. Minner om denne gudsdyrkelsen finner vi ofte i stedsnavn. I Vestby er det noen svært få gårdsnavn som kan settes i forbindelse med kult. Det er bare en gård hvorpå man med stor sannsynlighet kan tale om en jernalderkult; på Hovum i Garder. Dette er ein -heimgard, først leddet henspeiler på hof; hov, tempel. Hovet var nok gårdens gildehall. Gildehallen og den bygningen den lå i, er borte. Bare navnet vitner om at her holdt man sine hellige aktiviteter. Her forrettet bonden på gården de kultiske handlinger. De handlinger og ord som her ble framført er tapt, men minnene om Garder-bygdas hedenske gudsdyrkelse lever for alltid i gårdsnavnet.

Mer usikker er navnet Verpet. Navnet er utledet av varp som betyr steinrøys eller steinhaug. Slike steinhauger ble kalt kastrøyser fordi steinene er kastet sammen i haug. De ble ofte lagt på spesielle steder hvor det hadde skjedd en begivenhet. Dødsfall, lykke, fødsel osv. Slike varp eller verp hadde en tendens til å vokse, for ingen måtte gå forbi stedet uten å kaste en ny stein på haugen.

Gårdsnavnet Hvitsten er interessant. Det betyr den hvite stein. Og bestemte hvite steiner hadde en sakral betydning i eldre jenalder. Flere steder i Norge har man funnet en rekke store og omhyggelig tilhogne steinfigurer, som med tydelige trekk forestiller det mannlige kjønnslem. I dag kalles de av forskerne for hellige hvite steiner ettersom de alltid er laget av hvit bergart. Kan gårdsnavnet Hvitsten gå tilbake på at det her fantes et slikt fruktbarhetssymbol? Så lenge det ikke er funnet noen slik steinbauta på stedet, vil spørsmålet bestå ubesvart. Men tanken er besnærende.

Det er likevel ingen tvil om at disse spesielle figurene har spilt en stor rolle i jordbruksmagiens tjeneste. Noen av fallosene er blitt reist på gårdstun, andre har stått ute i åkern, atter andre er blitt lagt ned i graver. Den store fallos har nok vært fruktbarhetsguden Frøys symbol. Den var det som skulle binde grokraften og øke veksten i det området steinen stod. Kan Hvitsten har vært en slik plass?

Stamnes er også interessant gårsnavn. Gårdens opprinnelig navn har trolig vært Stafnes, der første leddet kommer av stafr (stav). Det siste viser trolig direkte til gårdens beliggenhet inne på det høye og markante neset nord for Sonskilen. Stafs-navn kan henspeile på en forhistorisk stav-kultus. Stafr-navnet kan også gå tilbake på trestaver eller trestokker med utskåret gudebilde /ansikt i enden.

De siste gårdsnavnet i Vestby som omtales er Ulski. Ifølge stedsnavnforskeren Oluf Rygh, kommer gårdsnavnet trolig av Ulfaskeid; ulveskjeiet, mao. ingen kultus-tilknytning til gården.

Som man ser er det ikke mange minner om tidas religionskultur i Vestby. Enkelte gravfunn og noen få vage gårdsnavn som henspeiler på hedensk kult, det er alt. Vestby skiller seg ikke ut fra andre bygder på denne tida, og at det generelle religionsbildet var likt der som andre steder i Skandinavia.

Tips en venn Skriv ut